To ganger har jeg fått oppleve det største man kan oppleve.

To ganger har jeg gjort den største jobben jeg noen gang har gjort.

To ganger har jeg vært utmattet, men samtidig full av glede.

To ganger har jeg født flotte og friske barn!

Jeg leser historien om Amélie igjen og igjen.
Tårene triller, og jeg føler meg priviligert som får oppleve mine to flotte barn.

Livet snudd på hodet.
Fra lykke til sorg. Uendelig sorg.

Det å miste sitt ufødte barn. Kan ikke engang sette meg inn i hvordan det må føles.
Hvordan man skal klare å komme seg videre. Hvordan man kan se at livet går videre.
Hvordan klare å ta vare på hverandre i en slik situasjon.

Hun skriver med en utrolig styrke, og et mot som jeg beundrer.
Og det får meg til å sette ting i perspektiv, ta litt ekstra vare på de små tingene.
Gi barna litt ekstra kos, og fortelle hvor gla jeg er i de.
Ikke ta alt for gitt, men sette pris på livet!

Vil dere lese mere om Amélie og mamma’n hennes, finner dere bloggen hennes her