i hverdagen, det må man vel bare regne med når man har en 3-åring på fulltid id barnehagen…

Siden mor er hjemme i permisjon, ja for nå er vi faktisk kommet så langt at permisjonen har startet, bruker hun dagene på seg selv. Og når mor aner fred og ingen fare og tar seg en lang og velfortjent dusj, før henting og handling, ringer telefonen ett utall ganger…

Først barnehagen, og rett etterpå far i huset. Dette ser jo ikke mor før hun er ferdig, og da er far ikke veldig fornøyd… Hvorfor i alle dager kan jeg ikke ta tlf, når jeg bare er hjemme og ikke gjør noe??
Barnehagen har prøvd å få tak i meg, og ringt til far. Kristian sitter på legevakta med avdelingslederen…
Stakker blodtrykket til høygravide mor ;-)

Kristian har putta en stein i nesa, og de har enda ikke fått den ut… Tror jeg brukte 2 minutter på å komme meg dit:) Møter en strålende blid Kristian som *stolt* forteller hva han gjort; Jeg har putta stein i nasen:)
Sjukepleier på vakt prøver å se og kjenne i nesa, uten veldig stort hell. Kristian blir hysterisk, og pirkinga gjør at det begynner å blø. Noe som ikke hjelper på hylinga!

Legen på vakt kommer og må hjelpe til. Mor holder hender, og sjukepleier holder hodet. Men, nei… Steinen får vi ikke ut. Prøver å pirke den ut og prøver å skylle den ut. Og jo mere vi styrer og ordner, jo mere hysterisk blir Kristian…

Litt bedøvelse i nesa, og en sliten gutt som nesten sovner i fanget til mor, og ett siste forsøk. Går det ikke nå, så snakker lege om henvisning til øre/nese/hals dagen etterpå… Noe mor ikke har veldig lyst til.

Etter litt om og men, og siste forsøk, kommer det ut en STOR stein! Og PLOPP oppi skåla ;-)
Kristian er like tøff, og smiler og ler når vi får se steinen han hadde putta i nesa.

Steinen måtte vi selvfølgelig ha med oss som souvenir :)
Og den blei stolt vist frem i barnehagen dagen etter ;-)