har jeg vært lenger gravid, enn noen gang før. Kristian hadde det, som dere kanskje har fått med, litt travelt, og kom litt over tre uker for tidlig. Det var derfor litt rart når vi kom til dagen i går, og vi fortsatt satt her, med mega-mage og lite gode tegn på at noe var i gjære. Hvertfall med det første:)

Etter en liten kontrolltime hos jordmor på mandag, fikk jeg bekrefta mine mistanker om at det nok kunne være noe på gang, og at det ikke trengte å være så lenge igjen.
Alle disse murringene jeg har slitt med de siste ukene, og alt nedtrykket jeg kjenner, og de bittefå svake riene jeg har innimellom… Endelig kan jeg begynne å kjenne på hvordan vondt det er, og hvor ofte det er…

Men enda er det jo tre uker igjen til termin, så det kan jo hende jeg også bare må smøre meg med tålmodighet, og innfinne meg med at jeg kan jo faktisk gå nesten hele fem (5!!!) uker enda før jeg er ferdig…

Litt rart at det har gått tre år siden jeg var så sliten jeg aldri før har vært. Og verdens nydeligste lille gutt blei lagt på magen min… Og en *nesten* like sliten far, som hadde tviholdt på stolen din gjennom alle pressriene mine, var litt redd og nervøs for å holde i den lille bylten han etterhvert fikk i fanget!! ;-)