Nå som det fortsetter å være kald og tørr vinterluft her hos oss, byr det på noen problemer for Kristian.
Vi har hatt noen strevsomme runder de to siste vintrene, heldigvis ikke like mye i vinter som den forrige.

Da var han stort sett dårlig fra september til april. Med daglig runder med medisin, flere ganger, og mye tårer både for mor og barn.
Heldigvis er dette noe jeg har i familien, og er veldig vant til maskiner og medisiner. Men det var noe annet når det var mitt lille barn, og ikke min drevne søster som har drevet med dette i alle år…
Det blei noen tlf til min mor om hvordan dette her egentlig skulle være og hvordan det blir med medisin og når blir det bedre???

Heldigvis gikk det bedre ettersom været ute blei varmere, og i sommer og høst har vi vært nesten medisinfri.
Noen få runder bare denne vinteren, så jeg klager ikke. Kan jo også ha noe med at han er ett år eldre, og lungene bedre rustet for den kalde tørre vinterlufta på fjellet.
Forskjellen på denne vinteren og den forrige er at nå er han mere bestemt og skal klare det selv. Og plutselig får han det for seg at han absolutt ikke skal ha noen medisin. Kanskje det er slik det er å være 2 og ett halvt og har skjønt at det går an å ha egne meninger??

Vi har hvertfall klart å karre oss gjennom dobbel dose pustemaskin, frokost og Tøfferud før klokka har passert 9.
Så her er det skikkelig helg:)