Nå som det fortsetter å være kald og tørr vinterluft her hos oss, byr det på noen problemer for Kristian.
Vi har hatt noen strevsomme runder de to siste vintrene, heldigvis ikke like mye i vinter som den forrige.

Da var han stort sett dårlig fra september til april. Med daglig runder med medisin, flere ganger, og mye tårer både for mor og barn.
Heldigvis er dette noe jeg har i familien, og er veldig vant til maskiner og medisiner. Men det var noe annet når det var mitt lille barn, og ikke min drevne søster som har drevet med dette i alle år…
Det blei noen tlf til min mor om hvordan dette her egentlig skulle være og hvordan det blir med medisin og når blir det bedre???

Heldigvis gikk det bedre ettersom været ute blei varmere, og i sommer og høst har vi vært nesten medisinfri.
Noen få runder bare denne vinteren, så jeg klager ikke. Kan jo også ha noe med at han er ett år eldre, og lungene bedre rustet for den kalde tørre vinterlufta på fjellet.
Forskjellen på denne vinteren og den forrige er at nå er han mere bestemt og skal klare det selv. Og plutselig får han det for seg at han absolutt ikke skal ha noen medisin. Kanskje det er slik det er å være 2 og ett halvt og har skjønt at det går an å ha egne meninger??

Vi har hvertfall klart å karre oss gjennom dobbel dose pustemaskin, frokost og Tøfferud før klokka har passert 9.
Så her er det skikkelig helg:)

Den smørblide gutten i dinosaur-kostyme lot vente på seg… Men håper han var fornøyd i barnhagen hvertfall… Han smilte og lo så hjertelig da mamma dro, og alle var veldig fascinert av halen:) 

Når vi skulle hjem, måtte mamma love pent at halen, den måtte ligge i sekken:)

Fikk lov til å ta bilde midt i middagslaging og kostyme-prøving i går ettermiddag, så det er det bilde som kommer. Tror ikke han hadde blitt veldig blid hadde jeg lagt ut bildene fra en litt lettere sørgelig gutt fra i dag tidlig, før vi var enige om at halen ikke var skummel… 

Og mor er veldig glad for at det er ett helt år til neste gang det er karneval:)

Tror kanskje vi er en av de få, som ikke er veldig opptatt av sånne feiringer…

Eller rettere sagt, jeg er en av få som ikke bryr meg stort om slikt. Noe jeg og fikk høre ettertrykkelig på farsdag, hvor det vanka minimalt med ekstra oppmerksomhet…

Er det bare jeg som er rar? Eller er det flere som ikke feirer slikt med brask og bram??

Jeg liker jo å gjøre mannen til lags, med god mat og drikke og litt ekstra oppmerksomhet. Men kan man ikke gjøre det i hverdagen, uten å ha en spesiell grunn??

Hmm, kanskje jeg må skjerpe meg litt på dette, og forberede meg  bedre til neste år. Kanskje kan Kristian tegne og klyppe til ett fint kort pappa kan få på farsdag. Og kanskje kan vi faktisk lage hjerte-sandwich på Valentines day… 

Jeg må til og med kanskje finne ut hvordan man lager de veldig gode Fastelavnsbollene jeg selv har fått servert i mange mange år…

Kanskje jeg blir litt mere husmor det neste året, slik at jeg klarer det:) 

I morgen er det klart for karneval i barnehagen, og jeg har vært på storhandel i dag. Valget falt på ett svært sjarmerende blått dinosaurkostyme, og vår lille håpefulle ‘elsker’ virkelig å ha det på seg. 

Tårene og hylene kom om hverandre i det vi begynte med lua, og da resten av drakten var på og vi stolt skulle vise pappa hvor fin den var det alt annet enn fryd og gammen… 

Litt spent på hvordan det går i morgen, når vi skal ta den på før vi drar i barnehagen. Men vi har prata om at vi skal ha den på, og vise de andre. Så forhåpentligvis orker han kanskje en liten time:)

Oppdatering på karneval og kostyme kommer i morgen, forhåpentligvis da også med en smørblid gutt i dinosaurdrakt:)

kommer mannen hjem igjen…

Selv om en langhelg kanskje ikke er så lenge, så er det lenge nok til at vi savner far i huset masse og gleder oss til han kommer hjem igjen.